I morgen kveld møter Start et utvalgt Sørlandslag til treningskamp i Sørlandshallen. Gjennom Fevennen er en bredt sammensatt tropp av ulike spillertyper i landsdelen samlet, under ledelse av Erik Myggen Mykland – trener for anledningen.

Flere Vindbjart-spillere er uttatt i troppen. Daniel Aase er en av dem, Venneslas egen driblefant. Gutten med en ballberøring og fotballforståelse som svært få spillere på Sørlandet innehar. Å ha et Sørlandslag uten Aase ville vært en fornærmelse! I mine øye er han landsdelens mest underholdene og dyktigste fotballspiller. Den av dagens spillere som kanskje likner mest på Myggen selv – slik vi husker ham på 90-tallet. På klubbens egen nettside kan man se en rekke klipp fra Aases involveringer i sesongen vi har bak oss. Her ser vi hvilket ferdighetsspekter Aase har, og hvor viktig han er for Vindbjarts «krydderfotball».

Spillertyper som Daniel Aase er en sjelden rase i dagens fotball. Hvorfor? Fordi spillere av denne kaliberen gror dårlig i tradisjonelle treningsregimer. Dette er spillere med en kreativitet som først får sin fortjente plass i et lag den dagen de møter den rette treneren. En trener som gir dem tillit og plasserer ham i et spillesystem som vet å utnytte enkeltspillerens ferdigheter. Som gir vedkommende stor tillit og frihet. Dette er spillertyper som avgjør fotballkamper, noen ganger helt på egenhånd. Spillere som Daniel har i stor grad utviklet en finslepen teknikk på egenhånd utenom organisert trening, og deretter har de hatt mot nok til å stå imot omgivelsenes forventninger og krav om å spille fotball på 1 og 2 berøringer.

Daniel Aase ville aldri blitt den spilleren han er, om han i sine viktige formingsår ble bedt om å spille ballen fra seg ved første anledning! Nei, driblere får man bare fram ved å la disse ha ballen, kjele med den, gjøre triks, erte motstanderen med finter for deretter å gjøre det uventede og overraskende.

Er det ikke slike spillere vi gjerne betaler for å se på? Derfor er det et paradoks at trenere gjerne i ungdomsårene forsøker å ta denne «X-faktoren» av spillerne, for å gjøre dem til en mer «effektiv» brikke i et lagspill. Heldigvis har Daniel hatt mot til å stå imot den konformiteten mange trenere og klubber tilbyr, og i VFK-miljøet fått lov til å dyrke frem sin særegenhet. Han bør være en rollemodell og en stor inspirasjon for alle spillere og trenere på Sørlandet.

Hva er det som gjør ham så unik?

Daniel er «sjef» over ballen – selv under sterkt press. Han evner å skjerme ballen, vende, snu og føre, selv med både en og to motstandere tett på seg i trange områder. Han er en 360-graders utøver, som ser rom andre ikke ser, og som vet å smette inn i de trangeste kroker og kriker, og likevel beholde ballen med stoisk ro. Han mister nesten aldri ballen, og han har konsekvent et sluttprodukt i sine involveringer. Føring av ball inn i åpent rom, en pasning, et innlegg, et skudd eller rett og slett en avslutning som gir målsjanse eller scoring. Se høydepunktene fra sesongen 2014 og bedøm selv prestasjonene!

Jeg ønsker å bidra til å løfte Daniel og hans ferdigheter frem i lyset. Ikke fordi Daniel selv trenger det. Nei, mest fordi fotballmiljøet på Sørlandet behøver å bli bevisstgjort på at her har vi med en lokal spiller som viser at det er fullt mulig å spille fotball på høyt nivå, selv om han til daglig har tilholdssted i 2.divisjon.

Er det da riktig å benevne en spiller på nivå 3 i norsk fotball – Sørlandets beste fotballspiller?

Definitivt. Det er uansett en subjektiv øvelse, men jeg forbeholder meg retten til å gi ham denne merkelappen. Selv om han spiller i Vindbjart og ikke i Start. Men om jeg har rett da – hvorfor spiller ikke da Daniel Aase på øverste nivå i norsk fotball? Når han er den beste vi har på Sørlandet?

Det er et godt spørsmål, og det er heller ikke noe enkelt svar på dette. Fotball er en idrett med mye følelse og ulike oppfatninger. Trenere og ledere liker ulike spillertyper og ulik type fotball. Smak og behag. Og Daniel Aase er en spiller som har mer «latinsk» blod i seg enn norsk kraft og fysikk. Mange har mistro til driblere, fordi disse gjerne er uforutsigbare. Som igjen kan bety at de ikke alltid briljerer. De kan faktisk innimellom være rett og slett dårlige… Dette er gjerne på dager hvor de kanskje ikke er inspirert nok, eller kanskje i kamper hvor motstanderen gjør sitt til å ødelegge for dem.

For Vindbjart er Daniel gull verdt, og heldigvis for klubben har ennå ikke andre klubber oppdaget hvilken toppspiller de faktisk har gått glipp av. Jeg gleder meg allerede til kampen i morgen. Og sesongen som kommer. For Daniel Aase er en spiller som gjør et sant trenerhjerte glad!

Teddy Moen